Min største usikkerhet

Vi lever i et samfunn der presset om å være perfekt er stort. Alt for stort. Man skal være slank og gjerne med sixpack, man skal ha lange øyevipper, lange negler, store pupper, man skal ha toppkarakterer på skolen, ja man skal rett og slett være feilfri. Når man lever i et samfunn med så mye press blir man påvirket, og begynner gjerne å tenke over sitt eget utseende. "Er jeg bra nok?", "Er jeg pen?" er gjerne spørsmål man begynner å stille seg selv og spørsmål man begynner å tenke ekstra mye på. Jeg har alltid hatt usikkerheter ved meg selv som jeg har prøvd å lære meg å like, men det store skjønnhetspresset har forvirret usikkerheten min og gjort det enda vanskeligere for meg å akseptere det.

Min største usikkerhet er nesen min. Jeg har mislikt nesen min så lenge jeg kan huske, og jeg syns ikke at den passer inn med resten av ansiktet mitt. Jeg har også gjennom oppveksten, og spesielt på ungdomsskolen, fått kommentarer på at nesen min ser ut som en "potetnese". Dette er kommentarer som har påvirket meg og min usikkerhet enda mer. Ved å få disse kommentarene følte jeg at det ikke bare var meg som så på nesen min som stor, men at også andre gjorde det. Dette fikk meg til å begynne å redigere nesen min på bilder jeg la ut. Nettopp fordi jeg følte at den så bedre ut når den var mindre. Jeg sluttet etterhvert å redigere den mindre fordi jeg følte at det var falskt, både for meg selv, men også for dem som leste bloggen min. I tillegg hadde det vært veldig flaut om noen hadde oppdaget det for jeg hadde aldri turt å innrømme det.

Jeg har over en lang periode vurdert å operere nesen min mindre. Det er noe jeg har tenkt grundig over, vurdert fordeler/ulemper ved og sett på forskjellige klinikker og priser. Jeg har kommet fram til at jeg vil operere nesen min når jeg har fått spart opp penger til det. Det blir ikke med det første ettersom at jeg sparer til bil, men når jeg er ferdig å spare til bil skal jeg begynne å spare til operasjon. En neseoperasjon er noe jeg tror kommer til å få meg til å føle meg bedre med meg selv, og det er også noe jeg ikke kommer til å angre på senere i livet. Dessverre er det mange som reagerer på folk som velger å legge seg under kniven og som synes at det er overfladisk, men jeg ser ikke helt problemet med det om man har en usikkerhet ved seg selv som man ønsker å forandre på. Jeg vet i alle fall at jeg vil bli mer fornøyd med meg selv om jeg tar en neseoperasjon, og det er jo det jeg ønsker. En litt mindre nese som passer med resten av ansiktet mitt.




Min erfaring - vippeextentions

For en god stund siden hadde jeg vippeextentions en periode. Har hørt mange fordeler og ulemper med det, men jeg bestemte meg for å prøve det ut tilslutt. Resultatet var kjempefint - den første uka. Da var det mange vipper og de så kjempefine ut! Men etterhvert ble det bare utrolig stygt. Jeg mistet mange vipper hver eneste dag, uansett hvor forsiktig jeg var med dem, de så bare bustette ut hele tiden, osv.. Derfor bestemte jeg meg for å bare rive ut vippene og ikke ha vippeextentions mer. Når dette ble gjort, huff. Det som møtte meg var mine naturlige og ekte vipper, som var blitt kjempekorte. Selvtillitten min var på bånn når jeg så lengden på mine ekte vipper etter at jeg hadde hatt vippeextentions. Heldigvis vokste vippene mine og nå er vippene "normale" igjen, takk gud for det! 




 

- Hvordan er dine erfaringer med vippeextentions?

Misforstått

Herregud for noen reaksjoner det ble på intervjuet mitt med avisa igår! Det florerte over med negative kommentarer og kritikk både på facebooksiden til avisen og på nettsiden dems. Det ble så ille at avisa måtte sperre kommentarfeltet på intervjuet mitt med dem på nettsiden dems, og det sier jo litt! Syns ikke at jeg fortjente noe av den dritten jeg fikk. Såklart respekterer jeg at folk har sine meninger rundt meg og min blogg, men å være så frekk at det ender opp med at jeg sitter hjemme å gråter for meg selv - der går virkelig grensa. De fleste kommentarene/kritikken var fra VOKSNE mennesker som overhodet ikke kjenner meg. Voksne mennesker skal i mine øyne gå frem som ett godt eksempel for barna sine, men også for barn og ungdom generelt, så det at jeg fikk så mye "hat" fra voksne, ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang.
 

Jeg tror folk misforstod det jeg sa i intervjuet, og jeg føler at jeg må forklare det jeg mener nå slik at det ikke skal bli enda flere misforståelser. Jeg tror også at folk bare leste overskriften, og ikke selve intervjuet. Noe som også kan ha vært årsaken til disse misforståelsene. Det jeg mente når jeg sa at jeg var lei av å bli kalt rosablogger var at jeg mener at jeg (og andre bloggere) blir dratt under én kam og at folk ofte misforstår en blogger, og tenker på oss bloggere som noen divaer som ikke har noen annen hobby enn blogg. Hva er det som er så galt med å ha blogging som en hobby, og hvorfor får vi bloggere så sinnsykt mye kritikk for det? De som har fotball eller håndball som hobby får ingen kritikk, men de som har blogging som hobby får all kritikken og da er det helt greit. Nei, det er ikke det! Blogging er en like fin hobby som fotball, og det er virkelig ikke rett av vi bloggere får så mye kritikk som vi gjør. Såklart må jeg nærmest forvente å få kritikk og dritt slengt mot meg når jeg velger å gå ut som en offentlig person, det er jeg fullt klar over. Men jeg mener fremdeles ikke at det er rett å gjøre det eller å skrive det på den måten det ble gjort på. I mine øyne er det bare helt feil. Og jeg syns det er så dumt og ufattelig trist. Ja, når man velger å lage en blogg om hverdagen sin så må man også ta visse forhåndsregler. Ikke alle kan like meg eller bloggen min. Men så igjen, hva har jeg gjort mot dere for å fortjene kritikken? Hva har jeg gjort for at folk skal slenge dritt til meg uten at de engang kjenner meg? Om du ikke liker bloggen min, så kan du bare la vær å lese den. Ingen tvinger deg til å lese bloggen min, det er din egen avgjørelse. 
 

JEG synes selv ikke at jeg er en typisk rosablogger. Kanskje jeg er det noen ganger, ja det kan jeg godt innrømme, i noen perioder kan jeg kanskje anses som en rosablogger, men hovedpoenget mitt med uttalelsen min var ikke at jeg direkte er lei av å bli kalt rosablogger. Jeg er lei av at folk, og da spesielt voksne, anser ALLE bloggere som rosabloggere. Jeg skjønner jo at når man blar gjennom innleggene mine på bloggen kan man anse meg som en rosablogger, men jeg mener selv at jeg ikke er det (iallefall ikke alltid) fordi jeg ikke bare blogger om det "perfekte" livet mitt. Jeg prøver ikke å fremstå som en perfekt person med det perfekte liv. Jeg tør å innrømme mine feil og jeg tør å skrive om negative ting som skjer i livet mitt. Det mener jeg at det er mange bloggere som ikke tør. Mange prøver å fremstille livet sitt så perfekt som overhodet mulig, og det er det jeg kanskje vil anse som en rosablogger. En blogger som blogger om sitt "perfekte" liv. Det er bare min mening. Men så igjen, folk har også forskjellige oppfatninger og meninger på hva en rosablogger faktisk er. 
 

Nå har jeg iallefall forklart meg så godt jeg kunne, og jeg håper at jeg slipper mer dritt og kritikk angående det intervjuet nå. Jeg er glad jeg takket ja til å bli intervjuet, og jeg er kjempefornøyd og stolt over meg selv. 
 

Kjærlighetssorg

Kjærlighetssorg. Det er vondt å skrive om, og et sårt tema.
 

Du sitter der med en klump i magen. Det er kjærlighetssorgen. Den sorgen alle jenter (og gutter) skulle tro man unnslapp når man gikk inn i et forhold fordi alt var så fantastisk, men som ganske mange sitter igjen med til slutt. Personen som lovet å være med deg for evig og for alltid, men som endte opp med å såre deg mer enn du noensinne hadde trodd. Han lovet deg å aldri gjøre deg vondt, men har brøt det ene løftet som betydde noe. Det ene løftet du ville at han skulle holde. 
 



Hvordan kommer man seg igjennom noe så vondt? Fordi det er vondt. Det er jævlig vondt! Man mister den personen som stod deg nærmest, den personen man delte alt med. Man blir så glad i en person at man blir blind. Blind og dum. Man kommer til et punkt der man kunne gjort alt, bare for å ha den ene personen ved sin side. 
 

Dette er utrolig tøft å skrive, for jeg skriver om hvordan jeg følte og taklet det etter at det ble slutt med meg og eksen. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. Vi gjorde hverandre godt, men på en måte vondt også, men likevel? Hm.. Det ble slutt for litt over en måned siden, og hvor er jeg nå? Jeg er her. Jeg døde ikke av kjærlighetssorg som jeg trodde. Selv om jeg var sønderknust. Jeg sitter fremdeles her og jeg lever. Er det ikke ganske sykt? Man får en så vond kjærlighetssorg at man tror at hele livet er over og at man skal dø? Hvor idiotisk og absurd er ikke det? Over en måned etter bruddet går jeg fremdeles gjennom minnene i hodet mitt, jeg tenker på hvordan ting skulle vært, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerte, jeg søker smerte. Det er vel sånn at smerte kreves å bli følt, og kanskje det er slik at det er deilig å føle på smerte. For en ting skal være helt sikkert. Det verste var ikke å miste han. Det verste var å miste meg selv. 
 



Det tok meg lang tid å innse det. For før jeg møtte han hadde jeg funnet meg selv, jeg visste hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Men nå. Hvem er jeg nå? Jeg aner ikke hvem jeg er lengre og det er vondt. 
 

Så hvordan kommer man tilbake til hverdagen uten han? Man begynner å tenke på ting man kunne gjort annerledes, ting man kunne sagt annerledes, også sender man en melding. Man føler der og da at å sende meldingen var det riktige valget, men noen minutter senere angrer man. Så sender man bare "en melding til". Det blir bare en evig ond sirkel som aldri tar slutt, virker det som. Det blir for dumt. Man kommer til det punktet der man blir desperat. Evig desperat etter kontakten, desperat etter følelsen på oppmerksomhet, desperat etter han. Man gjør alt man kan for å få kontakt med han igjen. "Jeg glemte noe hjemme hos deg, greit at jeg kommer å henter det?", ja for da kan du bare bruke det som en unnskyldning for å tekste han. Det er det dummeste man kan gjøre. Tro meg. Jeg har selv gått i den fella.
 

Etter så mye energi, etter så mange meldinger, etter så mange forsøk på å få treffe han den siste gangen? Hva får man igjen for det? Ingenting annet enn at man gjør seg selv mer vondt. Mer vondt enn nødvendig. For det tar tid. Det er det eneste man har, det eneste som kan hjelpe. Tid. Det er den verste delen. Tiden. Stillheten. Tankene. Følelsene.
 

Så hva gjør man? Man kommer aldri til å få noe bedre svar enn "ingenting." Det hjelper ikke å drikke seg drita full hver eneste helg bare for å møte en gutt som kan erstatte han. Man våkner opp dagen etter, fyllesjuk og full av anger uansett hva som skjedde kvelden før. Dette hjelper ikke. Det er ikke den riktige måten å gjøre komme seg over han på. Man kan ikke tro at det hjelper å dra på fest, også løser alt seg. Det løser seg kanskje der og da, men ikke i lengden, og det ender som oftes opp med at man føler seg enda verre enn det man gjorde. Jeg trodde aldri at jeg skulle komme meg over "han". Aldri i helvette at jeg trodde at jeg skulle komme meg videre, men tiden leger alle sår. Men arrene vil forbli. 
 



Det tar tid. Uendelig mye tid. Men man må bare komme seg igjennom det. Man må få dagene til å gå. Ja, han er kanskje i tankene dine hver eneste dag, men det vil gi slipp. Litt etter litt vil tankene om han forsvinne, til de en vakker dag er borte. Ikke borte for godt, men borte for nå. Du kommer deg videre etterhvert. Er dere ment til å være med hverandre? Da vil det nok skje. Men om det ikke skjer, så må du bare godta det og ikke miste deg selv på nytt. Det er ikke verdt det.
 

Man kan ikke unngå hverandre for alltid. Kanskje dere går forbi hverandre på gata, kanskje dere tar samme buss hjem, eller kanskje dere tilfeldigvis møtes på en fest? Ja, det vil gjøre vondt. Du vil få en påminnelse på at det som har vært, er ferdig. Det er over. Det er slutt. Kanskje det til og med vil gjøre at du faller tilbake på start. Tilbake på begynnelsen. Der du var før. Men ikke la det skje! Du er sterkere enn det. Du er sterk nok til å kunne klare å se han uten å få tilbakefall. 
 

Det er lenge siden jeg var meg selv, men dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Takk for alt jeg lærte.
 



Vanskelige tider

Hei! Begynner å bli en stund siden sist.
 

Ja, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Men det har hendt en del siden sist, ganske mye egentlig. Jeg har blant annet valgt å slutte på skolen og gå vg2 på nytt til høsten. Årsaken til dette er at jeg sliter veldig mye med depresjon og angst, og siden det har hendt mye de siste månedene, har depresjonen tatt overhånd. Derfor valgte jeg å slutte på skolen, i bunn og grunn for å bruke de månedene jeg har "ferie" på, til å bli frisk igjen. Det er veldig tungt for meg å skrive dette innlegget ettersom at jeg har følt meg flau over å være deprimert, men jeg vet at det er flere enn meg som er det, og jeg vet at det ikke er noe å være flau over.
 

Tankene mine de siste månedene har vært ekstremt tøffe og jeg har slitt veldig mye med å finne ut hvordan jeg skal håndtere det. Jeg har til tider blitt veldig redd av mine egne tanker og at jeg faktisk tenker slik jeg tenker. Å være en tenåring er virkelig ikke lett, men jeg syns også at det er grenser på hvor mye dritt en person skal klare å gå igjennom. Daglig opplever jeg å bli ledd av, bli sett ned på, og at det er folk som enten setter ut rykter, eller som hører rykter. Slik har det vært i mange år, men det er først nå det har gått inn på meg. Og det er først nå jeg har blitt ordentlig syk av det. Det er ikke slik det skal være. Jeg, jeg som var den glade og positive jenta før, har blitt til den jenta som ligger hjemme og gråter, og som så vidt tør å gå utenfor døren i frykt for hva som venter meg der. Jeg har blitt redd for å gå ut fordi jeg vet at jeg får slengt dritt etter meg. Uansett hva jeg gjør, så er det alltid ett eller annet folk skal snakke om. Selv om jeg så gjerne skulle ønske at jeg ikke ble påvirka av det. Men så klart blir jeg det! Det å gå forbi folk jeg vet har gjort meg vondt, det sliter og det river meg innvendig. Det gir meg tanker, og det gjør meg syk. Jeg har konstante smerter i kroppen fordi jeg stresser så mye med tanker og følelser. Følelsen av å ikke være bra nok - ikke for noen. Det føles ut som at alle vil meg vondt, og mange ganger virker det som at det er slik det er, selv om jeg vet at jeg har gode venninner og en bra familie som støtter meg når jeg ikke har det bra..
 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg føler at jeg går rundt med en maske. En maske jeg trenger, spesielt når jeg er ute. En maske som skjuler det jeg føler, hvertfall for en liten stund. Men når jeg kommer hjem, forsvinner den masken og da er det tilbake. Tilbake til tankene, tilbake til å være den syke. Jeg vil ikke leve ett sånt liv jeg lever nå. Et liv som syk av depresjon og angst. Jeg vil ikke være syk lenger, jeg vil bli frisk og bli normal igjen. Jeg vil bli frisk og bli lykkelig.
 




/ Jeg publiserer ikke dette innlegget for å få oppmerksomhet. Jeg føler at jeg har holdt dette inni meg lenge nok og at jeg trenger å få det ut. Slippe det fri og begynne den lange veien for å bli frisk, og for bli den glade, positive jenta jeg var før. /
 

Bloggen er alt

Jeg har blogget i 5 år. Jeg har tatt flere tusen bilder og jeg har brukt utallige timer på å redigere bildene og skrive blogginnlegg. Jeg har jobbet mye og brukt mye tid. Nettopp fordi jeg elsker blogging og for meg er bloggen alt.

Jeg elsker å ha en plass som jeg kan skrive og legge ut bilder på. Jeg elsker å få tilbakemeldinger og det er så koselig å vite at noen liker det jeg gjør og at det jeg gjør ikke er bortkastet. Men det er ikke så lett å blogge som de fleste skal ha det til. Det kreves tid, energi og kreativitet. Om man ikke har tid, så er det nesten ikke vits å blogge. For å få en bra og vellykket blogg, må man gjøre mye arbeid. Jeg har som sagt blogget i 5 år og jeg har jobbet så hardt for å komme hit jeg er nå. Jeg prøver så godt jeg kan å variere innleggene så godt det lar seg gjøre, prøver å komme på nye ting å blogge om, gjerne ting som ikke er så "oppbrukt". Men jeg prøver iallefall, jeg prøver å gjøre bloggingen så bra som overhodet mulig. Nettopp fordi jeg vil komme meg et steg videre, jeg vil oppnå mer. Alle har jo en drøm om å komme på topplisten og kunne ha bloggen som jobb. Det er iallefall min drøm. Jeg prøver, jeg failer og jeg lærer. Det er sånn man kommer seg videre i livet. Man kan ikke gi opp etter ett eller to forsøk, man må prøve og prøve helt til man oppnår det man ønsker.

Det er ikke bare positivt med blogging, det er også mye negativt. Når man starter å blogge må man nærmest forberede seg på å få drittkommentarer og hat. Det vil alltid være noen der ute som ikke liker deg, det du gjør eller måten du er på. Heldigvis (ihvertfall for min del) lærer man seg å ignorere hatet man får og man lærer seg å "godta" at ikke alle kan like deg. Man lærer at det er mennesker som vil prøve å ødelegge for deg, men at man ikke må la det bli gjort. Man må prøve å holde seg sterk og prøve å kjempe imot! Ikke gi opp, uansett hvor mye dritt man får.

Hadde jeg skulle hørt på alt drittet jeg har fått via bloggen de siste 5 årene, så hadde jeg virkelig ikke vært hvor jeg er nå. Jeg hadde ikke oppnådd det jeg har oppnådd og jeg hadde ikke hatt den "bloggselvtillitten" som jeg har. Det har jo såklart vært tøffe perioder hvor jeg har slitt litt med dritt som jeg har fått, men jeg har tenkt. Skal jeg gi opp å la haterne vinne?

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits