hits

Jeg har gtt opp i vekt

  • 30.11.2017, 00:00

...Dette innlegget har jeg gruet meg til skrive, men det er viktig for meg og da m jeg bare gjre det...

Jeg har alltid vrt en slank person. Jeg har alltid hatt pupper og rumpe, samtidig som jeg har hatt en fin kropp. Det siste ret har vrt ganske tungt for min del. Jeg har avsluttet flere giftige vennskap og har pga dette blitt veldig ensom og alene. Pga dette har jeg trstespist mat og isolert meg inne. Det siste ret har jeg kun vrt ute av huset for skole og jobb, ellers har jeg stort sett holdt meg inne. P sofaen. Med pizza og cola. Sjokolade. Potetgull. Ja, all junkfood du kan tenke deg. Det sier seg selv at dette ikke er sunt over en tid, og det har jeg ftt erfare n. For jeg har gtt opp i vekt. Og nei, det er ikke snakk om 2-3 kilo, men nrmere...20 kilo. Det gjr vondt skrive det, fordi jeg syns det er s flaut og ekkelt. For det er det. Flaut. Jeg burde visst bedre enn proppe i meg junkfood og cola, men nr man er ensom og alene er det lett ikke tenke logisk. Noe jeg fr straff for n. Jeg har aldri hatt lavere selvtillit enn det jeg har n, og det er ikke en god flelse. For det er jo min feil. Det er jeg som har pnet munnen og spist. Men hva skal jeg si? Jeg har vrt ensom og funnet trst i mat. Og selv om det ikke hjalp over tid, s hjalp det der og da, og det var det jeg trengte mest. 

Vektoppgangen min har nrmest vrt usynlig, men mot begynnelsen av sommeren tidligere i r begynte det og synes at vekten har gtt opp. Jeg har ftt rundere ansikt og mer former p kroppen min enn tidligere. Jeg har prvd s godt jeg kan skjule det, men n gr det faktisk ikke lengre.. Jeg kan ikke skjule at jeg nesten har ftt dobbelhake, og jeg kan ikke skjule at jeg har ftt strre lr. For det gr ikke! Jeg har ftt slengt anonyme kommentarer etter meg p her p bloggen der folk har kommentert vekten min, men disse kommentarene har jeg slettet med en gang. Hvorfor? Fordi jeg er flau. Jeg syns ikke det er noe kult at jeg har gtt opp s mange kilo i vekt p s kort tid. Det er jo ikke sunt! Jeg ser stor forskjell p bilder tatt for et r siden kontra n. N gr jeg i store gensere, jeg gr aldri i crop tops eller korte kjoler. Rett og slett fordi selvtillitten min er p bnn. Misforst meg rett. Jeg dmmer ingen som er kraftige, men JEG syns ikke at jeg ser bra ut som overvektig. For det er det jeg er, i hvertfall i flge BMI. Overvektig. 

Heldigvis har jeg innsett dette selv og er i gang med g ned i vekt. De siste 2 mnedene har jeg drukket 1-2 liter vann hver eneste dag, og bare det har gjort mye. Jeg fler meg mindre tung i kroppen og huden min har blitt mye finere enn den var. Men s er det det med kosthold og trening. Det har vrt mye verre. Hvorfor? Jo, fordi jeg liker ikke vre ute i offentligheten lengre. I allefall ikke likte ofte som jeg var fr. Men n blir det forandringer, og jeg skal tilbake til den gamle, trygge og gode kroppen min. Jeg har satt meg som ml trene 4 ganger i uken og holde meg til n dag i uka med snop og brus. P trening skal jeg vre 1-2 timer hver gang, og jeg skal fokusere p kondisjon da det er det som er mest effektivt mtp kaloriforbrenning. Utenom det skal jeg trene musklaturen i rygg/nakke/bryst/skuldre og mage. Jeg skal holde meg unna muskeltrening for lr og ben, rett og slett fordi jeg ikke vil at det skal bli strre der, bare mindre.

Jeg skriver ikke dette innlegget for f medflelse og sympati, men jeg trenger en plass dele flelsene mine p. Og for meg er blogg denne plassen. Jeg hper ingen dmmer meg for valget om dele. Jeg hper heller at dere vil flge meg videre og se kampen min mot g ned i vekt. Det er ikke til skjule at det er lettere g opp i vekt enn ned, det har jeg ftt erfare! Men jeg er p god vei og n skal jeg jobbe p s hardt jeg klarer. Ned de 20 kiloene skal jeg uansett. 

Takk for meg.

Min strste usikkerhet

  • 25.01.2016, 21:30

Vi lever i et samfunn der presset om vre perfekt er stort. Alt for stort. Man skal vre slank og gjerne med sixpack, man skal ha lange yevipper, lange negler, store pupper, man skal ha toppkarakterer p skolen, ja man skal rett og slett vre feilfri. Nr man lever i et samfunn med s mye press blir man pvirket, og begynner gjerne tenke over sitt eget utseende. "Er jeg bra nok?", "Er jeg pen?" er gjerne sprsml man begynner stille seg selv og sprsml man begynner tenke ekstra mye p. Jeg har alltid hatt usikkerheter ved meg selv som jeg har prvd lre meg like, men det store skjnnhetspresset har forvirret usikkerheten min og gjort det enda vanskeligere for meg akseptere det.

Min strste usikkerhet er nesen min. Jeg har mislikt nesen min s lenge jeg kan huske, og jeg syns ikke at den passer inn med resten av ansiktet mitt. Jeg har ogs gjennom oppveksten, og spesielt p ungdomsskolen, ftt kommentarer p at nesen min ser ut som en "potetnese". Dette er kommentarer som har pvirket meg og min usikkerhet enda mer.Ved f disse kommentarene flte jeg at det ikke bare var meg som s p nesen min som stor, men at ogs andre gjorde det. Dette fikk meg til begynne redigere nesen min p bilder jeg la ut. Nettopp fordi jeg flte at den s bedre ut nr den var mindre. Jeg sluttet etterhvert redigere den mindre fordi jeg flte at det var falskt, bde for meg selv, men ogs for dem som leste bloggen min. I tillegg hadde det vrt veldig flaut om noen hadde oppdaget det for jeg hadde aldri turt innrmme det.

Jeg harover en lang periode vurdert operere nesen min mindre. Det er noe jeg har tenkt grundig over, vurdert fordeler/ulemper vedog sett p forskjellige klinikker og priser.Jeg har kommet fram til at jeg viloperere nesen minnr jeg har ftt spart opp penger til det. Det blir ikke med det frste ettersom at jeg sparer til bil, men nr jeg er ferdig spare til bil skal jeg begynne spare til operasjon.En neseoperasjoner noe jeg tror kommer til f meg til fle megbedremed meg selv, og det er ogs noe jeg ikke kommer til angre p senere i livet. Dessverre er det mange som reagerer p folk som velger legge seg under kniven og som synes at det er overfladisk, men jeg ser ikke helt problemet med det om man har en usikkerhetved seg selv som man nsker forandre p. Jeg vet i alle fall at jeg vil bli mer fornyd med meg selv om jeg tar en neseoperasjon, og det er jo det jeg nsker. En litt mindre nese som passer med resten av ansiktet mitt.




Min erfaring - vippeextentions

  • 24.03.2015, 19:27

For en god stund siden hadde jeg vippeextentions en periode. Har hrt mange fordeler og ulemper med det, men jeg bestemte meg for prve det ut tilslutt. Resultatet var kjempefint - den frste uka. Da var det mange vipper og de s kjempefine ut! Men etterhvert ble det bare utrolig stygt. Jeg mistet mange vipper hver eneste dag, uansett hvor forsiktig jeg var med dem, de s bare bustette ut hele tiden, osv.. Derfor bestemte jeg meg for bare rive ut vippene og ikke ha vippeextentions mer. Nr dette ble gjort, huff. Det som mtte meg var mine naturlige og ekte vipper, som var blitt kjempekorte. Selvtillitten min var p bnn nr jeg s lengden p mine ekte vipper etter at jeg hadde hatt vippeextentions. Heldigvis vokste vippene mine og n er vippene "normale" igjen, takk gud for det!




- Hvordan er dine erfaringer med vippeextentions?

Misforsttt

  • 23.03.2015, 14:59

Herregud for noen reaksjoner det ble p intervjuet mitt med avisa igr! Det florerte over med negative kommentarer og kritikk bde p facebooksiden til avisen og p nettsiden dems. Det ble s ille at avisa mtte sperre kommentarfeltet p intervjuet mitt med dem p nettsiden dems, og det sier jo litt! Syns ikke at jeg fortjente noe av den dritten jeg fikk. Sklart respekterer jeg at folk har sine meninger rundt meg og min blogg, men vre s frekk at det ender opp med at jeg sitter hjemme grter for meg selv - der gr virkelig grensa. De fleste kommentarene/kritikken var fra VOKSNE mennesker som overhodet ikke kjenner meg. Voksne mennesker skal i mine yne g frem som ett godt eksempel for barna sine, men ogs for barn og ungdom generelt, s det at jeg fikk s mye "hat" fra voksne, ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang.

Jeg tror folk misforstod det jeg sa i intervjuet, og jeg fler at jeg m forklare det jeg mener n slik at det ikke skal bli enda flere misforstelser. Jeg tror ogs at folk bare leste overskriften, og ikke selve intervjuet. Noe som ogs kan ha vrt rsaken til disse misforstelsene. Det jeg mente nr jeg sa at jeg var lei av bli kalt rosablogger var at jeg mener at jeg (og andre bloggere) blir dratt under n kam og at folk ofte misforstr en blogger, og tenker p oss bloggere som noen divaer som ikke har noen annen hobby enn blogg. Hva er det som er s galt med ha blogging som en hobby, og hvorfor fr vi bloggere s sinnsykt mye kritikk for det? De som har fotball eller hndball som hobby fr ingen kritikk, men de som har blogging som hobby fr all kritikken og da er det helt greit. Nei, det er ikke det! Blogging er en like fin hobby som fotball, og det er virkelig ikke rett av vi bloggere fr s mye kritikk som vi gjr. Sklart m jeg nrmest forvente f kritikk og dritt slengt mot meg nr jeg velger g ut som en offentlig person, det er jeg fullt klar over. Men jeg mener fremdeles ikke at det er rett gjre det eller skrive det p den mten det ble gjort p. I mine yne er det bare helt feil. Og jeg syns det er s dumt og ufattelig trist. Ja, nr man velger lage en blogg om hverdagen sin s m man ogs ta visse forhndsregler. Ikke alle kan like meg eller bloggen min. Men s igjen, hva har jeg gjort mot dere for fortjene kritikken? Hva har jeg gjort for at folk skal slenge dritt til meg uten at de engang kjenner meg?Om du ikke liker bloggen min, s kan du bare la vr lese den. Ingen tvinger deg til lese bloggen min, det er din egen avgjrelse.

JEG synes selv ikke at jeg er en typisk rosablogger. Kanskje jeg er det noen ganger, ja det kan jeg godt innrmme, i noen perioder kan jeg kanskje anses som en rosablogger, men hovedpoenget mitt med uttalelsen min var ikke at jeg direkte er lei av bli kalt rosablogger. Jeg er lei av at folk, og da spesielt voksne, anser ALLE bloggere som rosabloggere. Jeg skjnner jo at nr man blar gjennom innleggene mine p bloggen kan man anse meg som en rosablogger, men jeg mener selv at jeg ikke er det (iallefall ikke alltid) fordi jeg ikke bare blogger om det "perfekte" livet mitt. Jeg prver ikke fremst som en perfekt person med det perfekte liv. Jeg tr innrmme mine feil og jeg tr skrive om negative ting som skjer i livet mitt. Det mener jeg at det er mange bloggere som ikke tr. Mange prver fremstille livet sitt s perfekt som overhodet mulig, og det er det jeg kanskje vil anse som en rosablogger. En blogger som blogger om sitt "perfekte" liv. Det er bare min mening.Men s igjen, folk har ogs forskjellige oppfatninger og meninger p hva en rosablogger faktisk er.

N har jeg iallefall forklart meg s godt jeg kunne, og jeg hper at jeg slipper mer dritt og kritikk angende det intervjuet n. Jeg er glad jeg takket ja til bli intervjuet, og jeg er kjempefornyd og stolt over meg selv.

Kjrlighetssorg

  • 15.03.2015, 11:30

Kjrlighetssorg. Det er vondt skrive om, og et srt tema.

Du sitter der med en klump i magen. Det er kjrlighetssorgen. Den sorgen alle jenter (og gutter) skulle tro man unnslapp nr man gikk inn i et forhold fordi alt var s fantastisk, men som ganske mange sitter igjen med til slutt. Personen som lovet vre med deg for evig og for alltid, men som endte opp med sre deg mer enn du noensinne hadde trodd. Han lovet deg aldri gjre deg vondt, men har brt det ene lftet som betydde noe. Det ene lftet du ville at han skulle holde.



Hvordan kommer man seg igjennom noe s vondt? Fordi det er vondt. Det er jvlig vondt! Man mister den personen som stod deg nrmest, den personen man delte alt med. Man blir s glad i en person at man blir blind. Blind og dum. Man kommer til et punkt der man kunne gjort alt, bare for ha den ene personen ved sin side.

Dette er utrolig tft skrive, for jeg skriver om hvordan jeg flte og taklet det etter at det ble slutt med meg og eksen. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. Vi gjorde hverandre godt, men p en mte vondt ogs, men likevel? Hm.. Det ble slutt for litt over en mned siden, og hvor er jeg n? Jeg er her. Jeg dde ikke av kjrlighetssorg som jeg trodde. Selv om jeg var snderknust. Jeg sitter fremdeles her og jeg lever. Er det ikke ganske sykt? Man fr en s vond kjrlighetssorg at man tror at hele livet er over og at man skal d? Hvor idiotisk og absurd er ikke det? Over en mned etter bruddet gr jeg fremdeles gjennom minnene i hodet mitt, jeg tenker p hvordan ting skulle vrt, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerte, jeg sker smerte. Det er vel snn at smerte kreves bli flt, og kanskje det er slik at det er deilig fle p smerte. For en ting skal vre helt sikkert. Det verste var ikke miste han. Det verste var miste meg selv.



Det tok meg lang tid innse det. For fr jeg mtte han hadde jeg funnet meg selv, jeg visste hvem jeg var og hva jeg ville gjre med livet mitt. Men n. Hvem er jeg n? Jeg aner ikke hvem jeg er lengre og det er vondt.

S hvordan kommer man tilbake til hverdagen uten han? Man begynner tenke p ting man kunne gjort annerledes, ting man kunne sagt annerledes, ogs sender man en melding. Man fler der og da at sende meldingen var det riktige valget, men noen minutter senere angrer man. S sender man bare "en melding til". Det blir bare en evig ond sirkel som aldri tar slutt, virker det som.Det blir for dumt. Man kommer til det punktet der man blir desperat. Evig desperat etter kontakten, desperat etter flelsen p oppmerksomhet, desperat etter han. Man gjr alt man kan for f kontakt med han igjen. "Jeg glemte noe hjemme hos deg, greit at jeg kommer henter det?", ja for da kan du bare bruke det som en unnskyldning for tekste han. Det er det dummeste man kan gjre. Tro meg. Jeg har selv gtt i den fella.

Etter s mye energi, etter s mange meldinger, etter s mange forsk p f treffe han den siste gangen? Hva fr man igjen for det? Ingenting annet enn at man gjr seg selv mer vondt. Mer vondt enn ndvendig. For det tar tid. Det er det eneste man har, det eneste som kan hjelpe. Tid. Det er den verste delen. Tiden. Stillheten. Tankene. Flelsene.

S hva gjr man? Man kommer aldri til f noe bedre svar enn "ingenting." Det hjelper ikke drikke seg drita full hver eneste helg bare for mte en gutt som kan erstatte han. Man vkner opp dagen etter, fyllesjuk og full av anger uansett hva som skjedde kvelden fr. Dette hjelper ikke. Det er ikke den riktige mten gjre komme seg over han p. Man kan ikke tro at det hjelper dra p fest, ogs lser alt seg. Det lser seg kanskje der og da, men ikke i lengden, og det ender som oftes opp med at man fler seg enda verre enn det man gjorde. Jeg trodde aldri at jeg skulle komme meg over "han".Aldri i helvette at jeg trodde at jeg skulle komme meg videre, men tiden leger alle sr. Men arrene vil forbli.



Det tar tid. Uendelig mye tid. Men man m bare komme seg igjennom det. Man m f dagene til g. Ja, han er kanskje i tankene dine hver eneste dag, men det vil gi slipp. Litt etter litt vil tankene om han forsvinne, til de en vakker dag er borte. Ikke borte for godt, men borte for n. Du kommer deg videre etterhvert. Er dere ment til vre med hverandre? Da vil det nok skje. Men om det ikke skjer, s m du bare godta det ogikke miste deg selv p nytt. Det er ikke verdt det.

Man kan ikke unng hverandre for alltid. Kanskje dere gr forbi hverandre p gata, kanskje dere tar samme buss hjem, eller kanskje dere tilfeldigvis mtes p en fest? Ja, det vil gjre vondt. Du vil f en pminnelse p at det som har vrt, er ferdig. Det er over. Det er slutt. Kanskje det til og med vil gjre at du faller tilbake p start. Tilbake p begynnelsen. Der du var fr. Men ikke la det skje! Du er sterkere enn det. Du er sterk nok til kunne klare se han uten f tilbakefall.

Det er lenge siden jeg var meg selv, men dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Takk for alt jeg lrte.



Vanskelige tider

  • 03.03.2015, 16:36

Hei! Begynner bli en stund siden sist.

Ja, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Men det har hendt en del siden sist, ganske mye egentlig. Jeg har blant annet valgt slutte p skolen og g vg2 p nytt til hsten. rsaken til dette er at jeg sliter veldig mye med depresjon og angst, og siden det har hendt mye de siste mnedene, har depresjonen tatt overhnd. Derfor valgte jeg slutte p skolen, i bunn og grunn for bruke de mnedene jeg har "ferie" p, til bli frisk igjen. Det er veldig tungt for meg skrive dette innlegget ettersom at jeg har flt meg flau over vre deprimert, men jeg vet at det er flere enn meg som er det, og jeg vet at det ikke er noe vre flau over.

Tankene mine de siste mnedene har vrt ekstremt tffe og jeg har slitt veldig mye med finne ut hvordan jeg skal hndtere det. Jeg har til tider blitt veldigredd av mine egne tanker og at jeg faktisk tenker slik jeg tenker. vre en tenring er virkelig ikke lett, men jeg syns ogs at det er grenser p hvor mye dritt en person skal klare g igjennom. Daglig opplever jeg bli ledd av, bli sett ned p, og at det er folk som enten setter ut rykter, eller som hrer rykter. Slik har det vrti mange r, men det er frst n det har gtt inn p meg. Og det er frst njeg har blitt ordentlig syk av det. Det er ikke slik det skal vre. Jeg, jegsom var den glade og positive jenta fr,har blitt til den jenta som ligger hjemme og grter, og som s vidt tr g utenfor dren i frykt for hva som venter meg der. Jeg har blitt redd for g ut fordi jeg vet at jeg fr slengt dritt etter meg. Uansett hva jeg gjr, s er det alltid ett eller annet folk skal snakke om. Selv om jeg s gjerne skulle nske at jeg ikke ble pvirka av det. Men s klart blir jeg det! Det g forbi folk jeg vet har gjort meg vondt, det sliter og det river meg innvendig. Det gir meg tanker, og det gjr meg syk. Jeg har konstante smerter i kroppen fordi jeg stresser s mye med tanker og flelser. Flelsen av ikke vre bra nok - ikkefor noen. Det fles ut som at alle vil meg vondt, og mange ganger virker det som at det er slik det er, selv om jeg vet at jeg har gode venninner og en bra familie som sttter meg nr jeg ikke har det bra..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjre lengre. Jeg fler at jeg gr rundt med en maske. En maske jeg trenger, spesielt nr jeg er ute. En maske som skjuler det jeg fler, hvertfall for en liten stund. Men nr jeg kommer hjem, forsvinner den masken og da er det tilbake. Tilbake til tankene, tilbake til vre den syke. Jeg vil ikke leve ett snt liv jeg lever n. Et liv som syk av depresjon og angst. Jeg vil ikke vre syk lenger, jeg vil bli frisk og bli normal igjen. Jeg vil bli frisk og bli lykkelig.




/ Jeg publiserer ikke dette innlegget for f oppmerksomhet. Jeg fler at jeg har holdt dette inni meg lenge nok og at jeg trenger f det ut. Slippe det fri og begynne den lange veien for bli frisk, og for bliden glade, positive jenta jeg var fr./

Bloggen er alt

  • 21.03.2014, 20:49

Jeg har blogget i 5 r. Jeg har tatt flere tusen bilder og jeg har brukt utallige timer p redigere bildene og skrive blogginnlegg. Jeg har jobbet mye og brukt mye tid. Nettopp fordi jeg elsker blogging og for meg er bloggen alt.

Jeg elsker ha en plass som jeg kan skrive og legge ut bilder p. Jeg elsker f tilbakemeldinger og det er s koselig vite at noen liker det jeg gjr og at det jeg gjr ikke er bortkastet. Men det er ikke s lett blogge som de fleste skal ha det til. Det kreves tid, energi og kreativitet. Om man ikke har tid, s er det nesten ikke vits blogge. For f en bra og vellykket blogg, m man gjre mye arbeid. Jeg har som sagt blogget i 5 r og jeg har jobbet s hardt for komme hit jeg er n. Jeg prver s godt jeg kan variere innleggene s godt det lar seg gjre, prver komme p nye ting blogge om, gjerne ting som ikke er s "oppbrukt". Men jeg prver iallefall, jeg prver gjre bloggingen s bra som overhodet mulig. Nettopp fordi jeg vil komme meg et steg videre, jeg vil oppn mer. Alle har jo en drm om komme p topplisten og kunne ha bloggen som jobb. Det er iallefall min drm. Jeg prver, jeg failer og jeg lrer. Det er snn man kommer seg videre i livet. Man kan ikke gi opp etter ett eller to forsk, man m prve og prve helt til man oppnr det man nsker.

Det er ikke bare positivt med blogging, det er ogs mye negativt. Nr man starter blogge m man nrmest forberede seg p f drittkommentarer og hat. Det vil alltid vre noen der ute som ikke liker deg, det du gjr eller mten du er p. Heldigvis (ihvertfall for min del) lrer man seg ignorere hatet man fr og man lrer seg "godta" at ikke alle kan like deg. Man lrer at det er mennesker som vil prve delegge for deg, men at man ikke m la det bli gjort. Man m prve holde segsterkog prve kjempe imot! Ikke gi opp, uansett hvor mye dritt man fr.

Hadde jeg skulle hrt p alt drittet jeg har ftt via bloggen de siste 5 rene, s hadde jeg virkelig ikke vrt hvor jeg er n. Jeg hadde ikke oppndd det jeg har oppndd og jeg hadde ikke hatt den "bloggselvtillitten" som jeg har. Det har jo sklart vrt tffe perioder hvor jeg har slitt litt med dritt som jeg har ftt, men jeg har tenkt. Skal jeg gi opp la haterne vinne?

Becca Alexandra

Hei! Jeg heter Rebekka, men alle kaller meg Becca. Er 20 r og kommer fra Lofoten, men jeg bor i Halden. Jeg blogger om mitt liv, antrekk, videoer, personlige innlegg og mye mer. Kontakt: beccafarstad@hotmail.com

Search

Bloggdesign